Del 1: Trangt nåløye og knuste drømmer

Stavanger, oktober 2018.

De viktige valgene

Foto: Mats Haugland

Når skoleklokkene ringer ut for siste gang denne fredag ettermiddagen, får elevene i 10. klasse på Kannik skole en etterlengtet uke med ferie. Syv dager uten lekser og mas fra lærerne. En sjelden sjanse til å være lenge oppe i ukedagene. En ypperlig mulighet til å finne på ekstra mye gøy med venner.

Men ikke for 15 år gamle Sondre Auklend.

Pappa Tor Kjetil og lillebror, Vetle, har store planer for høstferien. De skal på utenlandstur til England. Dit skulle egentlig Sondre være med, men slik blir det ikke nå. Han blir igjen i Stavanger. Han har valgt å følge den store drømmen, og vet at kun maksimal innsats er godt nok for å nå gjennom det utrolig trange nåløyet. I tillegg har han nylig skrevet under en kontrakt med eliteserieklubben Viking.

I 2003 ble rundt 29.000 gutter født i Norge. Over halvparten, rundt 15.000, spiller fotball. Harde fakta viser at kun én – kanskje to – spillere fra hvert årskull til slutt får spille på Norges A-landslag. Sondre vil være én av disse.

Derfor er ikke høstferien en friperiode for Sondre. Det er heller en gyllen anledning til å hente seg inn på skolen, hvor han allerede har en hel del fravær på grunn av fotballen. Skoleferien gjør også at han får mer tid til å terpe på detaljer. Til å trene opp sin svakeste fot. Få tyngdeoverføringene til å skje enda raskere. Klistre lærkula i lengste hjørne. Og til å bygge muskler – slik at midtstopperne, som ofte kan være ett hode høyere enn ham – får hardere kamp i duellene.

Sondre Auklend er et av landets største fotballtalenter i 2003-kullet. Midtbanespilleren er fast inventar på G16-landslaget. Han var én av tre nominerte til «Årets Fotballtalent 2018» i regi av NFF, TV 2 og Equinor Morgendagens helter. Interessen rundt ham har vært stor den siste tiden. Sponsorer, media og agenter prøver alle å få sin bit av kaka. 15-åringen er i tillegg godt kjent for flere utenlandske toppklubber.

På toppen av dette er han inne i sitt viktigste skoleår som avgangselev på Kannik skole.

Presset er enormt. De viktige valgene som må tas, er mange. Å være ungdom i dagens norske samfunn kan oppleves svært utfordrende for mange. Men Sondre er ikke som alle andre 15-åringer.

Stavanger, sommeren 2013.

Bitter smak i munnen

Foto: Mats Haugland

Det er starten av juni. På Karmøy spiller Vikings juniorlag mot Kopervik. Ute på gressmatten på Åsebøen stadion løper en energisk spiller rundt i mørkeblå drakt. En drakt han har båret med stor stolthet siden han var fem år gammel. Han er liten av vekst, men tar likevel mye plass på banen. Han dekker store rom og har snakketøyet i orden.

Birger Meling har spilt i Viking i omtrent 13 år nå. Han har hatt «Viking på maden» siden han var liten, og vokste opp like ved gamle Stavanger stadion. Som elev på Eiganes skole, gikk han og kameratene ofte bort til Vikinghuset for å få autografer fra forbildene på pappkort etter skoletid.

Birger har straks fullført siste året på St. Svithun videregående skole i Stavanger, og er innstilt på at han er ferdig i Viking etter det. Alle signaler han har fått tyder på det. De jevngamle lagkameratene som blir satset på av klubben, spiller enten med A-laget eller rekruttlaget. Birger spiller med juniorene, og de fleste av lagkameratene hans er yngre enn ham. Kampene han spiller – og ikke spiller – gjør at han gradvis har forstått at Viking ikke har troen på ham. Birger er liten og sped, og fysikken hans er én av grunnene til at «de mørkeblå» ikke tror at han kan nå gjennom det trange nåløyet.

Birger forstår at Viking ikke kan satse på alle, og synes det er en ærlig sak at de satser på talentfulle Kristoffer Haugen foran ham. Men han forstår ikke hvorfor en spiller som til vanlig er høyreback, starter foran ham som venstreback på rekruttlaget. Han synes heller ikke at han har fått de sjansene som burde vært naturlige å få.

Viking går på et vondt 0-2-tap for Kopervik i G19 Elite-serien i Rogaland denne kvelden.

Dette er den siste offisielle kampen Birger står bokført med i Viking-drakt. Den store drømmen om en gang å spille for Viking foran et fullsatt stadion i Jåttåvågen, er knust.

Kristiansand, januar 2016.

Tårevått farvel

Foto: Mats Haugland

Han har fått sagt to setninger på engelsk. Han har informert om at han vil ta resten på norsk. Så begynner tårene å trille ned langs kinnene til Jon Hodnemyr. Noen lagkamerater trodde han skulle informere om et utlån til en annen klubb, men de forstår alvoret når Jon skjelver og ikke lenger klarer å formulere seg. Flere av spillerne rundt ham blir blanke i øynene. De har ikke oppfattet at Jon har slitt, og skjønner lite når han forteller at livet hans som toppfotballspiller er over.

Det blir for mange følelser for Jon. Adrenalinet pumper. Han er engstelig, trist og glad. Alt på én og samme gang. 20-åringen har gruet seg lenge til å gi beskjed til lagkameratene. Han har vært nervøs for å dele følelsene han har holdt for seg selv i en lang periode. Han har vært redd for at ingen skal forstå ham. 

Jon har vært så nervøs for å spille kamper, at han har sittet kvelden før og håpet at han skulle bli syk, slik at han skulle slippe å spille. Han har vært livredd for å gjøre feil. For å slå en upresis pasning. For å bomme på et tilbakespill til keeper. For å miste ballen i en farlig posisjon.

Jon beskriver hvordan det var å ta farvel med lagkameratene i Start:

Frykten for å feile har blitt langt større enn gleden av å lykkes. Han føler at han ikke får være seg selv i det han driver med. Derfor har Jon bestemt seg for at nok er nok. Når han nå står foran lagkameratene, blir det plutselig veldig klart for ham at det er hans siste dag i Start. Siste dag sammen med det som har utviklet seg til å bli gode venner.

Jon har jobbet knallhardt og målrettet for å bli fotballproff siden han var liten gutt. 20-åringen har allerede spilt et tosifret antall kamper i eliteserien, og er spådd en lysende framtid. Nå gir han slipp på livet som er flere tusen norske spilleres aller største drøm. Han terminerer kontrakten med Start med umiddelbar virkning.

Det er trist, men alle bamseklemmene Jon får av lagkameratene etter å ha delt den tunge beskjeden, gir ham en indre ro. Han er lettet og føler seg trygg på at han har tatt den riktige avgjørelsen.

Det er Jons siste dag som toppidrettsutøver. Og forhåpentligvis hans siste dag med prestasjonsangst.

Nøkkelinformasjon om spillerne:

Bla i tidslinjen for å få mer informasjon om karrierene til Sondre, Birger og Jon.