Vennesla, mai 2019.

Tilbake der alt startet

– Jon har meldt seg på Paradise Hotel, roper en spiller når han ser at et kamera følger Jon denne søndag ettermiddagen.

En gjeng på 19 gutter bryter ut i latter. Jon flirer og rister litt oppgitt på hodet, før han låser opp for dem i garderoben på Moseidmoen, Vindbjarts fotballanlegg.

Nå er han tilbake der alt startet. Det er her Jon har vokst opp og brukt utallige timer opp gjennom årene. Etter at han la opp som toppfotballspiller i Start, gikk turen hjem igjen til moderklubben. Nå har han flere verv i klubben som har betydd svært mye for ham siden han var seks år gammel. Jon er trener for gutter 14-kullet, og er samtidig trenerkoordinator for to andre årskull. I tillegg er han trenerveileder, og blir kurset i dette for øyeblikket.

Jon samler elevene sine i kafeteriaen i klubbhuset før treningen. Det er kun de lagene med de ivrigste trenerne som kjører søndagsøkter i Vindbjart. 

– I dag skal vi jobbe videre med persepsjon gutter, og spesielt hva vi skal gjøre når vi vender spillet. Derfor kommer det til å bli en del stopp i spillet, sier Jon på vaskeekte venndølsk, mens han tegner og forklarer på ei whiteboard-tavle.

Han finner etter hvert ut at han brukt permanent tusj, til elevenes store fornøyelse. 

Etter en kjapp gjennomgang, ber Jon spillerne gå ut på banen og starte oppvarmingen, mens han henter og bærer bort utstyr.

Jon følger spillerne med falkeblikk. Foto: Mats Haugland

Streng tone

– Tempoet må opp her nå! Og så må hele gjengen ville ha ballen. I forrige runde var det flere spillere som viste med kroppspråket at de ikke ville være involvert, og da får vi ikke denne øvelsen til å flyte! Kom igjen nå, gutter!

Jons strenge stemme går i ekko gjennom den lille dalen. Røsten er autoritær, og lyden fra stemmebåndet blir båret frem av de tre små fjelltoppene som omkranser kunstgressbanen.

Selv om Jon ga etter for presset, er han ikke særlig myk på feltet. Han er vanvittig engasjert. Vandrer fra side til side. Følger spillerne med falkeblikk. Roper. Gestikulerer. Med en gang en ball forsvinner ut av spill, står han klar med en ny. Han veksler mellom å stille krav, veilede og skryte. Spillerne er fokuserte og lærevillige i over halvannen time. 

Etter at Jon har vært gjennom det han har vært gjennom, har han fokus på å se mennesket og ikke bare fotballspilleren på laget. Han bruker mye tid av feltet på bli kjent med spillerne, og vet derfor hvem som tåler de ulike tilbakemeldingene. Det savnet han da han selv var aktiv. 

Målet er å herde spillerne til det som kanskje venter dem en vakker dag, og samtidig gjøre dem vant til et miljø der det stilles krav. Jon bruker omtrent hver ettermiddag på spillerne. Om lørdagen, når laget stort sett har treningsfri, tar han ofte turen opp til anlegget for å prate med spillere som driver egentrening og låse ut utstyr til dem.

– Jeg er ganske tøff og stiller krav som trener. Men jeg er veldig opptatt av relasjonen jeg har til spillerne. Jeg er opptatt av hvordan spillerne mine har det også utenfor fotballbanen. På den måten tror jeg at jeg kan stille høyere krav, sier Jon og fortsetter:

– Om spillerne vet hvilke krav jeg stiller og hvorfor jeg stiller dem, samtidig som spilleren vet hva jeg synes om ham som menneske, så tror jeg det er lettere å forstå hvorfor jeg sier de tingene jeg sier. Da er man også mer mottakelig for tilbakemeldinger, fordi man vet at de er godt ment.

Jon er svært engasjert på Vindbjart-trening:

Alle foto: Mats Haugland

Inspirasjon for andre

I april 2016, bare noen måneder etter at Jon hadde lagt opp og fortalt sin historie, sto en annen norsk fotballspiller fram og pratet om sin angst og depresjon.

Lars Herlofsen la opp som Sandefjord-keeper allerede som 20-åring sommeren 2015, og ville nå fortelle hvorfor. Det var historien til Jon Hodnemyr som gjorde at Herlofsen sto frem med sine problemer. 

I 2017 vant Jon Hodnemyr prisen som «Årets forbilde» på Idrettsgalla Sør, på grunn av sin åpenhet om at han ikke taklet presset i toppfotballen. At Jon kan inspirere andre, synes han er stas. 

– Jeg har fått enormt med tilbakemeldinger, fra alt fra sykepleiere til fotballspillere og fotballtrenere på høyt nivå. Noen takker for at jeg deler, mens andre sier at de vil bruke min deling til å lette på sine egne følelser. Noen synes også at min deling er en lettelse, fordi de da vet at andre har hatt samme følelse som dem. Men det er ikke slik at alle som kjenner på et form for press skal uttale seg i offentligheten. Nøkkelen ligger i å normalisere at det er slik vi har det som mennesker, og legge fokus på å lære oss å takle dette presset, sier Jon.

– Det er utrolig viktig å sette lys på mentalitet, indre spørsmål og det indre mennesket i idretten. Det er veldig viktig både for å trives og å lykkes, og det har gjort det lett for meg å fronte saken, sier Jon.

Jon føler at han er på et godt sted nå. Foto: Mats Haugland

Trener, lærer og student

Jon samler guttene i en ring. Spillere peser i takt, men ingen sier noe. 

– Hva tror dere er grunnen til at vi gjør en god del feil i denne øvelsen? spør Jon.

– Vi tar dumme valg…,sier en spiller.

– Ja, men det gjør vi alltid når vi mister ballen, uansett nivå. Jeg tenkte på noe annet.

– Vi føler at det flyter, så slipper vi oss nedpå, sier en annen spiller.

– Ja, jeg er for så vidt enig, men jeg tenkte mer på at vi går fra å være offensive i hodet til å reservere oss. Da blir vi et valg mindre. Alle her som er med på øvelsen, er gode nok til å være med. Dere må aldri være redd for det, sier Jon. 

Etter treningen blir Jon stående igjen i nesten et kvarter for å prate med to av spillerne. Om treningen, skadesituasjon og om den hektiske innspurten på skolen før sommerferien. 

Han angrer ikke på at han ga seg i Start, selv om han savner noen ting med toppfotballen. Han er på et godt sted nå, og synes det kjekkeste med fotballen er å jobbe som trener med unge talenter. Han vil gi dem hjelp på veien mot voksenlivet, og deler gladelig av egne erfaringer. 

I tillegg til å ha ulike verv i Vindbjart, er Jon i et vikariat som lærer i kroppsøving på Vennesla videregående skole. Han tar også en mastergrad i idrettsvitenskap ved Universitetet i Agder. Etter perioden i Start var planen å søke Politihøgskolen, men de planene ble lagt på is fordi han trivdes så godt med å jobbe på skole.

Relasjon til mennesker er det Jon liker best, både som lærer og trener. I fremtiden håper Jon at han har verv i Vindbjart og jobber som lærer i nærheten, eller at han er involvert i en fotballklubb hundre prosent. Det er de to drømmescenarioene hans for framtiden. 

Etter perioden i Start, har ikke Jon klart å legge fotballskoene helt på hylla. Senest i fjor spilte han kamper for Vindbjarts A-lag i 3. divisjon. Selv om han har spilt fotball aktivt, har han ikke kjent prestasjonsangsten etter at han ga seg som toppidrettsutøver. 

– Jeg har ikke kjent prestasjonsangsten på samme måte som jeg gjorde i Start, men det hender jeg kjenner en litt lignende følelse i andre deler av livet, hvor jeg i ulendt terreng. Men på langt nær på samme måte som det var i fotballen, sier Jon. 

– Får vi se deg spille mer i Vindbjart?

– Jeg tror ikke det. Men jeg får si som jeg sa i et intervju etter at jeg ga meg i Start: «Foreløpig har jeg lagt opp», sier Jon og gliser.