Del 5: «Stopp den jævla dvergen» 

Stavanger, 2011. 

Den største nedturen

Her spiller Birger turnering i Danmark med flere spillere som er ett år yngre. Foto: Privat.

Birger Meling har opplevd mange nedturer som fotballspiller. Men hans aller største kommer i 2011. Han er 17 år og førsteårs juniorspiller. Det betyr at han egentlig skal spille med og mot spillere som kan være opptil to år eldre.

Fram til han er 12-13 år, spiller Birger ofte opp en årsklasse i Viking. Teknisk og taktisk ligger han langt foran veldig mange fra 1994-kullet. Men når de jevnaldrende guttene blir større, sterkere og høyere i 13-14-årsalderen, står Birger på stedet hvil. Han er et hode lavere enn de aller fleste han spiller mot.

Når han begynner på St. Svithun videregående skole er han 1,40 meter høy og veier 36 kilo. Han henger langt etter de fleste fra samme årskull når det gjelder fysikk. I stedet for å spille med og mot de som er to år eldre som førsteårs junior, blir pappa Bjarne, Birger og Viking enige om en spesiell ordning. Det blir søkt om kompensasjon for Birger, slik at han kan spille i gutteklassen et år til. Mot spillere som er opptil to år yngre.

Idéen får Birgers far etter å ha hørt et foredrag med treneren Mark Dempsey på Sandnes stadion. Han fortalte at Manchester United hadde gjort det samme med Paul Scholes i ungdomsårene. Og med han gikk det jo fint til slutt.

– Det er nok den største nedturen i fotballkarrieren min. Det var tungt. Da jeg måtte spille med de som var yngre enn meg, følte jeg at folk tenkte at jeg var ferdig som fotballspiller. «Siden han gjør det, kommer han aldri til å lykkes», tror jeg mange tenkte. Men det var et helt riktig valg. Jeg vokste på det. I stedet for å spille interkretskamper på juniornivå mot lag som Randaberg og Vaulen, fikk jeg spille kamper som betydde noe – mot Rosenborg og de beste G16-lagene i landet, sier Birger.

Birger var ofte ett hode lavere enn mange av motstanderne. Foto: Privat.

Kommentaren som såret

Under én av G16-kampene Birger Meling spiller denne sesongen, blir han utsatt for en uheldig episode. Motstandernes trener, som har erfaring fra høyt nivå i norsk fotball, liker dårlig at Meling herjer med guttene hans. Meling gjør som han vil på banen, og med sin energiske spillestil løper han sirkler rundt spillerne på motstanderlaget. Når de for n’te gang ikke klarer å stoppe ham, får den kjente trenerskikkelsen nok.

«Stopp den jævla dvergen» roper den voksne mannen slik at det ljomer over hele banen. 

En provoserende og stygg kommentar, ment for å såre og sette Birger ut av spill. Men selv om det stikker, fortsetter Birger å herje med motstanderne. Om han lar seg knekke nå, vinner motstanderens trener.

Pappa Bjarne er heldigvis ikke på kampen, men kona er til stede. Birgers mor er veldig opprørt, og Bjarne reagerer sterkt når han får høre om episoden etter oppgjøret. Han blir så forbannet at han rister. Det vekker en spesiell følelse i ham når noen gjør sønnen hans vondt. Selv om Bjarne får lyst til å ta tak i episoden, blir de enige om ikke å bruke mer energi på det. De konkluderer med at det er treneren som har et problem.

– Det var ubehagelig der og da, men jeg tror det var aller verst for foreldrene mine. De visste jo hva jeg hadde vært gjennom og hvordan det var for meg, og at jeg følte meg urettferdig behandlet. Så får du kommentarer fra voksne mennesker på sånne ting…, sier Birger.

– Men jeg var god den kampen, så han var vel forbannet.

– Har du opplevd mange stygge kommentarer?

– Det var ikke et gjennomgående problem, men det var et par enkelttilfeller, sier han.

– Hva med motspillerne – har du fått mange sårende kommentarer fra dem?

– Nei. Eller, jeg vet ikke. Jeg bryr meg ikke så mye.

I dag spiller Birger i RBK. Her under en trening i november i fjor. 

For liten til å bli stor

Birger Meling har gått ensomt mot strømmen. For seks år siden fikk han beskjed om at han var for liten til å bli stor. Omtrent ingen hadde troen på ham. Nå er han en gigant på banen. Han er Norges beste venstreback, og en av eliteseriens aller beste forsvarsspillere. 

Han har møtt mer motgang enn de fleste, mye på grunn av fysikken. Han har vært et hode lavere enn motstanderne i store deler av karrieren, men Birger Meling har aldri gitt opp. Han er et levende bevis på at man kan nå toppen, selv om man ikke er blant de mest dominerende i ungdomsårene.

Birger Meling har bevist at det å være liten av vekst i mange tilfeller kan være en fordel. Han har vist at om man bare jobber hardt nok, så er det mulig å nå drømmene. 

Den spesielle historien gjør at det går an å stille spørsmålet: Kan vi ha gått glipp av flere «Birger Melinger» i norsk fotball?

Barn og unge utvikler seg i svært forskjellig fart i ungdomsårene. Er norske toppklubber er for utålmodige i talentarbeidet sitt? Går store talenter under radaren fordi de er små av vekst? Om norsk fotball fortsetter å avskrive «Birger Melinger», vil langt fra alle historier ha en like lykkelig slutt som eventyret om landslagsspilleren fra Stavanger.

Birger Meling om tålmodighet i norsk talentutvikling:

– En fordel

Birger Meling er 173 cm høy. Det er syv cm lavere enn en gjennomsnittlig norsk mann. Det Birger synes er rart, er at han i 12-13-årsalderen ble sett på som en av de beste i sitt kull. Han hadde en forståelse for spillet og en teknikk som lå langt over de fleste. Da han plutselig stoppet å vokse, ble han avskrevet. Det til tross for at grunnferdighetene og spilleforståelsen bare ble bedre og bedre i løpet av ungdomsårene.

Mange ser kun ulempene ved det å være liten. Birger snur på det. Det at han alltid har vært mindre enn motstanderne, gjør at han har funnet nye måter å se og lese spillet på. Hvordan kan han hindre baklengsmål når ballen blir slått mot en motspiller som er 20 cm høyere enn ham på bakerste stolpe? Han vet at han må være i forkant. Det han ikke kan ta motstanderen på fysisk, kan han forhåpentligvis ta igjen taktisk og teknisk. At han alltid har vært mindre, har også gjort at han aldri har fått noe gratis. At han har måttet jobbe hardere enn de fleste andre, gjør også at han har utviklet en mentalitet som er sjelden vare i norsk fotball.

– Det har vært kjipt å være liten når det har stått på som verst, men alt i alt tror jeg det har vært en fordel. Jeg sitter med en følelse av at man blir sett på som ferdig som fotballspiller om man ikke har debutert i eliteserien som 18-åring i norsk fotball. Det er ikke bare trenere som tenker sånn, men også foreldre og spillerne selv. Om en spiller ikke har slått gjennom når han er 18 år, er det lett å tenke at man skal finne seg noe annet å gjøre. Det er fullt mulig å gå andre veier, for eksempel via lavere divisjoner, for så å ta de neste stegene, sier Birger.

– Men vi har en vei å gå i norsk fotball når det gjelder hvordan vi sier og håndterer ting. Der tror jeg vi har en jobb å gjøre, legger han til.

Stor utfordring

I Viking vil de ta lærdom av hvordan de håndterte situasjonen med Birger Meling.

– At Viking ikke har tid til å vente på en som er landslagsspiller noen få år etter at han forlater klubben, er dumt. Det ønsker vi selvfølgelig å unngå i fremtiden, sier utviklingsleder i Viking, Mats Ullereng.

Han mener at Viking er blitt flinkere til å la spillere som er sent fysisk utviklet få spille kamper med de som er ett årskull ned, slik at disse spillerne skal få spille mer fotball på det rette nivået for å utvikle seg. 

– Vi håper at det er et tiltak som skal holde flere spillere lengre i klubben, for det kan være stor biologisk forskjell på to spillere som er i kronologisk samme aldersgruppe. Den biologiske modningen til spillerne er kanskje den største utfordringen med å identifisere hvilke spillere vi ønsker å ha med på et utviklingslag. Jeg tror både Viking og hele norsk fotball kan bli bedre på å ta vare på spillere som er sent fysisk utviklet, sier Ullereng. 

Vikings utviklingsleder mener også at det å være litt sent utviklet også kan ha fordeler.

– Tar det lengre tid før man havner i puberteten, vil man ha gleden av å være lengre i det vi kaller for den motoriske gullalderen, som kan gi spilleren enda bedre forutsetninger til å utvikle sterke koordinative ferdigheter, sier han. 

Nå er Birger Meling landets kanskje beste venstreback. Foto: Mats Haugland

Fysiske forutsetninger i norsk fotball

I en stor undersøkelse til denne dokumentaren har jeg gjennomgått tusenvis av data for norske spillere i eliteserien for herrer de ti siste sesongene – fra 2009 til og med 2018. Kun norske spillere, som har fått spilletid i minst én eliteseriekamp, er regnet med. Dette for å få en oversikt over høyden til spillerne og når på året de er født. 

De innsamlede dataene har deretter blitt sett i sammenheng med talentutvikling i norsk fotball.

Ifølge World Data er gjennomsnittshøyden til en norsk mann 180 cm. Av undersøkelsen til denne dokumentaren, hvor totalt 830 unike spillere har blitt regnet med, kommer det frem at gjennomsnittshøyden til en eliteseriespiller de ti siste årene har vært 182,5 cm. Altså har en norsk eliteseriespiller i snitt vært 2,5 cm høyere enn en gjennomsnittlig norsk mann.

Med sine 173 cm på sokkelesten er Birger Meling i gjennomsnitt rundt ti cm lavere enn hver motstander han møter. Likevel er han eliteseriens kanskje beste spiller i sin posisjon. Lionel Messi, av mange ansett som verdens beste spiller, er 170 cm høy.

Gjennomsnittshøyden i eliteserien de ti siste sesongene har ligget ganske stabilt. De to sesongene med lavest gjennomsnitthøyde var i 2015 og 2016, da var den gjennomsnittlige norske spilleren i toppdivisjonen 182 cm på sokkelesten. Sesongen med høyest gjennomsnitt var i 2014 – med 182,9 cm.

En studie gjort av CIES Football Observatory i 2017 viser til sammenligning at den gjennomsnittlige høyden på en spiller i de 31 beste toppdivisjonene i Europa er på 182,1 cm.

Altså ligger Norge over gjennomsnittet.

Kun seks land over Norge

I en ferskere studie gjort av CIES Football Observatory, har de samlet inn data fra startelleveren i kampene spilt mellom 1. juli og 31. desember 2018 i de 31 beste toppdivisjonene i Europa.

Studien viser at kun seks toppdivisjoner har høyere gjennomsnitthøyde enn den norske. Øverst ligger Danmark med 183,75 cm, mens Norge har 182,87 cm. Lavest ligger den ukrainske toppdivisjonen med 180,71 cm.

Spania har til sammenligning nest lavest gjennomsnitthøyde blant ligaene i undersøkelsen med 180,97 cm. Engelsk Premier League, som av mange blir sett på som en veldig fysisk tøff liga, har en gjennomsnitthøyde som er litt lavere enn norsk eliteserie.

At eliteserien ligger i toppen hva gjelder gjennomsnittshøyde, tror Håkon Grøttland, fagansvarlig i Norges Fotballforbunds landslagsskole, skyldes spesielt to ting.

– For det første tror jeg at gjennomsnitthøyden i Norge generelt er høyere enn en del andre land i Europa. For det andre tror jeg at det har noe med måten vi spiller fotball på. Flere lag spiller fremoverrettet med mye trøkk, masse dueller, innlegg og kriging, sier Grøttland.

Han er ikke enig i at det er for stort fokus på fysikk i norsk talentutvikling, snarere tvert imot.

– De som mener at vi plukker spillere etter fysikk, tar feil. Jevnt over er vi nesten et hode lavere enn motstanderne på ungdomslandslag. Jeg vil nesten si at vi har for lite fokus på fysikk i norsk fotball for tiden, og det er grunn til å være litt bekymret for det. Det er ofte fysikk og dueller vi taper kamper på nå, og vi prioriterer kanskje ballbesittelse litt for mye, sier Grøttland.

Stig Arve Sæther er førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved NTNU, med ungdomsidrett og talentutvikling som sitt primære forskningsfelt. Han mener tallene kan knyttes til relativ alderseffekt, som er navnet på fenomenet som viser at de som er født tidlig på året har størst sjanse for å lykkes. Samtidig mener han at bildet er mer komplisert enn som så.

– En spiller kan være tidlig utviklet og være født i desember, eller sent utviklet og være født i januar. På en annen side har det fysiske alltid stått sterkt i norsk fotball, og det kan også si noe om hvilke spillere vi ønsker i norsk toppfotball, sier Sæther. 

De høyeste klubbene

Av studien fremkommer det også at den bulgarske toppklubben Ludogorets Razgrad hadde den laveste gjennomsnitthøyden på startelleveren i ligaene som ble undersøkt med 176,4 cm. 

I den andre enden av skalaen lå den nederlandske klubben VVV-Venlo med 186,82 cm.

I Norge hadde Bodø/Glimt høyest gjennomsnitthøyde med 185,16 cm i siste halvdel av fjorårssesongen. Vålerenga og Ranheim lå i andre enden på listen med henholdsvis 180,83 og 180,84 cm.

Rosenborg, hvor 173 cm høye Birger Meling er fast inventar, hadde et gjennomsnitt på 184,22 cm. Det betyr altså at Birger i gjennomsnitt er over 11 cm lavere enn hver medspiller.

Ingen sammenheng mellom høyde og resultat

CIES Football Obeservatory er en forskningsgruppe tilhørende International Centre for Sports Studies, hvor fulltidsansatte forskere har spesialisert seg innen statistisk analyse i fotball. 

Rapporten deres fra 2017 konkluderer med følgende:

«Det er ingen sammenheng mellom høyde på et lag og resultatene de leverer. Gapene som observeres, gjenspeiler forskjellige tilnærminger til spillet. Mens noen trenere foretrekker høye spillere, prioriterer andre kortere. Imidlertid vil svært korte spillere slite med å etablere seg som profesjonelle».

Vikings utviklingsleder tror ikke høyde alene er avgjørende for å lykkes i fotballen.

– Det har nok mer med fysisk modning og muskelkraft å gjøre. Men er du født sent på året og er sent fysisk moden, så forteller statistikken oss at det er vanskeligere å slå gjennom. Dette gjelder jo ikke bare i fotball, for relativ alderseffekt er et begrep som er gjeldende på mange forskjellige områder. Det er et generelt problem, men kanskje spesielt i toppidretten, sier Ullereng.

Flest født første halvdel

I en større undersøkelse til denne dokumentaren har jeg også gjennomgått hvilken måned de norske spillerne som har spilt i eliteserien fra 2009 til 2018, er født i.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB), som viser fødselsmåned til fødte i Norge fra 1966-2017, er rundt 51 prosent de siste drøye 40 årene født første halvdel av året. Tallene fra SSB skiller til informasjon ikke mellom menn og kvinner.

Fødsler har hyppigst skjedd i mars (12,1 prosent), juni (13,4 prosent), september (12,9 prosent) og desember (11,6 prosent) i denne perioden. Resten av månedene ligger på mellom seks og syv prosent, med februar og november som laveste med henholdsvis 5,9 og 5,6 prosent.

Det er altså en ganske jevn fordeling mellom fødte i første og andre halvdel av året i Norge, mens fordelingen ikke kan sies å være like balansert i norsk eliteserie. Av de over 800 spillerne som er studert, er nærmere 60 prosent av dem født første halvdel av året.

Så lite som 5,2 prosent av spillerne er født i desember, mens kun 4,5 prosent er født i november. Til sammenligning er nesten 11 prosent av spillerne født i januar, og over én tidel i februar.

At det er flere spillere født første halvdel av året enn i siste halvdel, har vært en trend i norsk fotball de siste ti sesongene. I 2009 var det derimot en ganske jevn fordeling, da over 47 prosent av spillerne hadde bursdag siste halvdel av året.

I 2013 var fordelingen skjevest: Nærmere 63 prosent av spillerne var født første halvdel av året denne sesongen.

– Jeg er ikke overrasket over disse tallene. Man ser på aldersbestemte landslag i både Norge og andre nasjoner, og ofte er det slik at 50 prosent av spillerne er født fra januar til mars, og kanskje 70 prosent i første halvår på et U15-landslag. Det er ikke uvanlig. Effekten forsvinner litt over tid, men den forsvinner ikke helt. I eliteserien er det færre født siste kvartal, men ellers er effekten vasket en del ut, sier Sæther.

Norsk fotball har tatt grep

I 2017 omtalte VG at 72 prosent av G17-landslaget var født i januar og februar. Trenden var gjennomgående, og nærmere 70 prosent av spillerne på Norges ungdomslandslag på denne tiden var født første halvdel av året.

De siste årene har norsk fotball tatt grep. I 2017 ble det opprettet et «skyggelandslag», i tillegg til det vanlige landslagsuttaket i aldersbestemte klasser. Her er landslagstrenerne selektive med når på året spillerne er født, og hvor godt utviklet de er fysisk.

– Skyggelandslaget ble opprettet fordi det er vanskelig å si hvem som blir god eller ikke i ung alder. Det er så marginale forskjeller mellom nummer ti og nummer 40 i hvert kull. Det handler om å se flere og gi flere sjanser. Men skyggelandslaget består ikke bare av sent utviklede spillere, men av de vi oppfatter som de nest beste, sier Grøttland.

I de yngste kullene blir det også tatt ut en egen tropp for spillere født første halvår, og en annen tropp for de som er født andre halvår.

– Det er ofte stor forskjell på hvor langt unge spillere har kommet i den fysiske utviklingen, og vi har prøvd ulike ting. Før hadde vi kvotering av spillere født siste kvartal. Det fungerte dårlig, for da så vi at de som ble kvotert inn var født sent, men var tidlig utviklet, og kom kanskje inn på bekostning av spillere født tidlig, som var sent utviklet. Vi lurte oss selv litt, sier Grøttland.

Han forteller at NFF har hatt ekstra stort fokus på å fange opp talenter født sent på året og som er sent utviklet siden oppstarten av landslagsskolen for fem år siden. 

– For det første har vi topp fagfolk i hver krets som rent kvalitativt vurderer potensialet til spillerne. De ser etter mye mer enn det som skjer her og nå. Hvor langt de har kommet i vekst og utvikling, er en av tingene som må tas i betraktning. Det handler om å se hvem som kan bli gode til slutt. Det er rom i Norge for å ta med spillere som kanskje ikke er gode nok her og nå, og vi tar ofte med to-tre små spillere i hver landslagstropp fordi vi har tro på dem på sikt, sier Grøttland.

– Vi har en veldig bred modell i norsk fotball. Vi har kretslag, talentleirer og skyggelandslag, så vi har veldig mange sent utviklede spillere i porteføljen vår. Det er ikke sikkert at de spiller landskamper, men de er i systemet, blir sett og fulgt opp, sier han.

Frykter at flere forsvinner

På kretsnivå nominerer klubbene inn spillere fra de er 13 år gamle til sonesamlinger, og det er der prosessen med utvelgelse til landslag begynner. Brorparten av spillerne som nomineres inn, er født første halvdel av året.

– Vi må bli flinkere til å ta vare på de som er født sent på året og som er spennende fotballspillere. I 13-årsalderen får vi nominert inn spillere som er alt fra 1,40 til 1,80 høye, og da handler det om å se potensialet til spillerne. Men her er det vanskelig å finne en balansegang, for man kan heller ikke straffe de spillerne som har et fysisk fortrinn, sier Roar Wold, ansvarlig for spilleutvikling i NFF Rogaland. 

– En utfordring både nasjonalt og lokalt er faktisk å finne de spillerne som er født sent på året. Ofte faller de ikke inn i vårt system. Jeg antar at flere av de sent utviklede spillerne forsvinner tidlig i barneårene, de blir kanskje vurdert som umodne og finner ikke plassen sin i fotballen. Da vil det være en risiko for å miste gode spillere, fortsetter Wold. 

Talentbegrepet forstås feil

Stig Arve Sæther har gitt ut boken «De norske fotballtalentene», hvor han fulgte et årskull aldersbestemte landslagsspillere i fotball i ti år. Kun 16 prosent av alle spillerne som var innom aldersbestemte landslag i denne perioden, endte opp som profesjonelle. NTNU-forskeren peker på relativ alderseffekt som årsaken til at flesteparten av spillerne på ungdomslandslag er født tidlig på året. 

– Det handler mye om at vi ofte ser de store og sterke spillerne som markerer seg med ball i ung alder, og glemmer at det handler om utvikling. Det er lite forskning som klarer å dokumentere at det er kjempesterk sammenheng mellom det å være talentfull når man er 12-15 år, og det å ende opp som profesjonell spiller, sier Sæther. 

Han mener at vi leter etter talentene på feil måte. 

– Vi likestiller talent med ferdigheter, mens talent egentlig handler om potensial og evnene til å videreutvikle seg. I og med at vi assosierer talentbegrepet med ferdighet, leter vi etter spillerne med de beste ferdighetene. Om du da er liten og sped, vil du ofte falle gjennom fordi flere er større og eldre enn deg. Jo tidligere vi selekterer og plukker talenter, jo større sannsynlighet er det for at de er født tidlig på året. 

– Er det en fare for at vi har mistet flere «Birger Melinger» slik talentutviklingen foregår nå?

– Jeg mener det finnes flere eksempler på at det kan være vanskeligere å nå toppen om man er liten og sped. Vi står i fare for å miste noen på veien fordi vi ikke klarer å se forbi størrelse, sier Sæther. 

Bedring å spore?

I januar 2019 gjorde jeg en undersøkelse til denne dokumentaren, hvor de fem siste kamptroppene til de norske landslagene på gutte- og herresiden ble gjennomgått – helt fra A-landslaget og ned til G15.

Resultatene viser at kun elleve av de 29 spillerne som var i landslagssjef Lars Lagerbäcks kamptropper fra september til november 2018, var født i første halvdel av året. Altså var over 60 prosent av spillerne i kamptroppene til A-landslaget denne perioden født i andre halvdel av året.

Trenden var derimot en helt annen på de aldersbestemte landslagene.

• På U21-landslaget har hele 42 spillere vært i kamptroppen i løpet av perioden som ble studert. Her var 62 prosent av spillerne født i første halvår, og nærmere én tredel var født i januar eller februar.
• Trenden var den samme på U19-landslaget – hele 64 prosent av spillerne her var født i juni eller tidligere på året. Kun to av 36 spillere var født i november og desember.
• På G18-landslaget var nærmere 50 prosent av spillerne født i januar og februar. Under én tredel av spillerne var født i løpet av årets siste halvdel.
• Årskullet under, G17-landslaget, har også en stor overvekt av spillere født i juni eller tidligere. Her var 77 prosent av spillerne i kamptroppene født i første halvår. Nærmere 30 prosent av spillerne var født i januar.
• På G16-landslaget er overvekten enda større – her er kun to av 27 spillere født i november eller desember, mens 30 prosent av spillerne er født i januar. Kun 22 prosent av talentene var født i siste halvår.
• Av 25 spillere undersøkt på G15-landslaget, er kun fire (16 prosent) av dem født i siste halvår. Over halvparten av spillerne er født i mars eller tidligere.

Den gjennomgående trenden er at overvekten av spillere født tidlig på året er større jo lenger ned i årsklassene man går. A-landslaget er det eneste landslaget hvor det er en overvekt av spillere født i juli eller senere på året.

Mellom 60 og 80 prosent av spillerne på de aldersbestemte landslagene er født første halvdel av året – og nærmere én tredjedel er født i januar og februar.

– Det er ikke et problem å plukke ut spillere født i første halvdel av året på ungdomslandslaget. Men vi kan ikke låse oss fast til at det kun er disse spillerne det handler om, for da overser vi masse talentfulle fotballspillere. Er man åpne overfor spillerne om at det hele handler om en prosess og sier at «disse spillerne er med nå, men om tre år kan det se veldig annerledes ut», så tenker jeg at det er greit, sier Sæther.

– Men hvorfor er det så stor overvekt av spillere født første halvdel?

– Om 20 fotballtrenere ser den samme kampen, tror jeg de ville vært ganske enige om hvem som er best og dårligst om de skulle rangere spillerne. Men talentutvikling handler om å se mer enn denne ene kampen. Det vanskelige er å se potensialet, hvor gode spillere kan bli, hvor nysgjerrige de er etter å lære og trene mye, sier Sæther og fortsetter:

– Det handler om å ha en dynamisk forståelse av talentutvikling. Det handler om progresjon, og det finnes ikke noen rett linje i talentutvikling. Det er ikke slik at hvis du trener så og så mange timer, så blir du så og så mange prosent bedre. Det går i bølgedaler, avslutter Sæther.