Del 3: Når angsten tar overhånd

Kristiansand, 25. november 2015.

Nok er nok

Start er i alvorlig knipe. Laget skal spille siste kvalifiseringskamp for å beholde plassen i eliteserien. Det er være eller ikke være. De møter nabo Jerv fra Grimstad, som har imponert stort i 1. divisjon denne sesongen. Den første kampen på Levermyr stadion ender 1-1. I det oppgjøret er Jon Hodnemyr skadet, og er sjeleglad for at han sitter på tribunen. En kamp hvor så mye står på spill, har han ikke lyst å være en del av.

Bare fire dager senere går returoppgjøret på Sparebanken Sør Arena. 12.245 tilskuere. Nærmest fullsatt arena. Hele Sørlandet – og store deler av Norge – har rettet blikket mot Kristiansand denne onsdagen. Det står store pengesummer på spill. Stolthet. Ære. Og om en plass i eliteserien, Norges gjeveste fotballselskap.

Jon er, dessverre tenker han, blitt friskmeldt og tatt ut i Start-troppen denne kvelden. Han starter ikke kampen, men det skal bli en spesiell opplevelse som kommer til å sitte friskt i minnet hans resten av livet. 

Start tar ledelsen 1-0 ved Andreas Hollingen på et nydelig langskudd etter 42 minutter, og de fleste tror at laget skal gå til pause med ledelsen. Men like før hvilen havner Jerv-spiss Dennis Antwi alene med keeper og setter inn 1-1, og lagene er like langt. Fire minutter etter pause sender Espen Børufsen hele stadion til himmels når han setter inn 2-1 for Start.

På innbytterbenken har Jon Hodnemyr fått beskjed om å varme opp av trener Steinar Pedersen. Ett Jerv-mål nå er nok til å ødelegge for Start. Da rykker Grimstad-laget opp på bortemålsregelen, mens Start må ta den tunge turen ned til nivå to. For hver lengde Jon løper, tenker han «jeg håper ikke treneren ser på meg». Han løper frem og tilbake. Flere ganger. «Ikke se på meg, bare ikke se på meg».

– Jon, du skal inn! roper treneren.

«Nei og nei», tenker Jon. Han hører godt ordene fra Start-treneren, men later som han ikke får det med seg. Han snur ryggen til og løper andre veien, med et febrilsk håp om at trenerne skal ta noen andre. De andre lagkameratene prøver å få kontakt med ham. «Jon, du skal inn» sier de til ham. Jon innser at han har tapt – at han må på banen. Han ber en stille bønn, og bestemmer seg for å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jon Hodnemyr har nå funnet sin plass i Vennesla og Vindbjart FK. Foto: Mats Haugland. 

Kampuret lyser «76» idet Jon kommer inn for Andreas Hollingen. Det er 14 minutter igjen.  840 sekunder, pluss tilleggstid, til å dumme seg ut på. Til å spille feilpasningen som sender Start ned i 1. divisjon. Eller til å score selvmål eller glippe markeringen.

Syv minutter før slutt mottar Jon ballen på høyrekanten. Start er to mot tre. Flere tilskuere sitter helt på kanten av stolen nå. Noen reiser seg. Trøkket på stadion stiger voldsomt. Jon får et perfekt førstetouch inn i banen, og ser opp. Motsatt får han øye på Start-midtstopper Alex de John på et sugende løp. I akkurat riktig øyeblikk, i akkurat passe fart, slår Jon ballen fra seg. De John havner helt alene med keeper og punkterer kampen. Start skal spille eliteserien neste år.

Når dommeren blåser av, løper Start-spillerne mot hverandre på banen. Tilskuerne reiser seg og hyller laget sitt med trampeklapp. Noen feller gledestårer. Etter hvert samles Jon og lagkameratene i en ring, hvor de begynner å hoppe rundt. «Hey! Hey! Hey!» roper de taktfast. De deler ut klemmer. Smiler til hverandre. Jon gliser, men kjenner ikke på den samme gleden som kompisene. Han synes selvfølgelig det er bra at Start beholdt plassen, men det er enorme krefter i sving i Jon denne kvelden. Han er ikke til stede i nuet. Han klarer ikke å kjenne bruset fra gleden. 

Under bilturen på vei hjem fra Jerv-kampen, har Jon en helt merkelig følelse i hele kroppen. Selv om han har vært delaktig i en svært viktig seier, er han helt likegyldig. Han synes det er helt sykt at han tenker de tankene han gjør. At han skal gi seg. At nok er nok.  

Vennesla, tidlig på 2000-tallet

Stort talent

Foto: Mats Haugland

Jon har alltid hatt et vanvittig konkurranseinstinkt, og begynner å satse på fotball når han er rundt elleve år gammel. Han forstår at han kan bli virkelig god om han gir alt. Han har opptil 14 fotballøkter i uken, hvorav fem-seks av dem er organiserte. Han ofrer omtrent hele ungdomstiden, og prioriterer etter hvert også bort skolen. Han lar være å øve på prøver. Han har lyst til å havne på FIFA. Han vil kjøre fete biler. Han vil være en fotballspiller som unge gutter ser opp til. Et idol. 

Jon debuterer for Vindbjart  i 2. divisjon allerede som ungdomsskoleelev, i en alder av 14,5 år. Han er en av de yngste spillerne som har spilt på nivå tre i Norge gjennom tidene. 

Jon om episoden hvor han forsto hvor mye av ungdomstiden han ofret:

Jons fremste varemerke som fotballspiller er den ekstreme hurtigheten. På en idrettsdag på barneskolen, når Jon går i 5. klasse, vinner han bestemannsprisen for 7.-klassingene. Fysisk er han helt rå i forhold til de andre på sin alder. 

Vindbjart ser tidlig at Jon kan bli god, og gir ham en proffkontrakt allerede i 16-årsalderen.

– Da jeg fikk proffkontrakt, var det en bekreftelse på at jeg var i gang. Den kontrakten fortalte meg også at Vindbjart hadde tillit og tro på meg, og at de så på meg som en potensiell toppspiller.

Jon etablerer seg raskt på Vindbjarts A-lag i 2. divisjon. Han gjør sine saker bra, og det vekker interesse fra flere klubber. I 2013, som 18-åring, blir han også tatt ut på G18-landslaget. Han får to kamper for Norge denne høsten – mot Irland og Sverige. At en spiller fra Vindbjart blir tatt ut på landslaget, hører til sjeldenhetene.

Derfor er Jon nervøs før sitt første møte med landslaget:

Kjente ikke press

Jon har fått proffkontrakt med Vindbjart. Han spiller fast i 2. divisjon som 16-åring. Han er tatt ut på G18-landslaget. Og han begynner å vekke interesse også hos andre klubber. Men det merkelige er at Jon ikke kjenner noe press. Han føler det bare som en bekreftelse på at han er god. At han er på rett vei. Og han gleder seg bare til neste trening og neste kamp. 

– Jeg merket ikke et ekstra press der og da. Jeg opplevde ikke disse tingene som verken ubehagelig eller tyngende. En viktig grunn til dette tror jeg var miljøet vi hadde i Vindbjart på denne tiden. Jeg var bare 16, og flere på laget var godt over 30 år gamle. Likevel følte jeg meg godt ivaretatt. De var flinke til å inkludere meg.

Som 18-åring får Jon Hodnemyr en overraskende telefon fra Norges største klubb. Rosenborg vil ha ham på prøvespill. Det blir ikke kontrakt, men oppholdet i Trondheim ga mersmak.

Slik reagerte Jon på interessen fra RBK:

Kristiansand, februar 2014

Starten på marerittet

Én måned etter at han ikke fikk kontrakt med Rosenborg, blir Jon Hodnemyr klar for eliteserieklubben Start. For Jon er det stort, en drøm som går i oppfyllelse. Som liten gutt drømte han om å bli fotballproff, og nå har han klart det. Som ung sørlending er det noe av det største man kan gjøre å spille i Start. Jon har flere ganger tatt turen fra Vennesla til Kristiansand for å se gultrøyene i aksjon, og nå skal han selv løpe ute på matta på Sør Arena.

I starten synes Jon at overgangen til Start er veldig fin. Han får trene mer, men han får også mer fritid. Hverdagen hans er mye lettere og bedre enn den han har hatt i Vindbjart. Nå er det mer tilrettelagt. Han opplever i tillegg aksept fra trenerteamet i Start når han har en dårlig trening. Han må få tid på seg til å ta nivået, for det er en brå overgang. Det Jon kjenner mest på i begynnelsen av Start-tiden, er de direkte tilbakemeldingene.

– Som en ung og blid sørlending fra Vennesla, ei arbeiderbygd, ei religiøs bygd, så krevde det en del av meg å takle det. Jeg var vant med at alt skulle være flott og greit, men kjente det litt ekstra om jeg hadde hatt ei dårlig økt og fikk høre det. 

Det første året i Start bruker Jon på å tilvenne seg nivået, tåle treningsmengden, komme litt inn i systemet og lære seg å leve som en toppidrettsutøver. Han får debuten borte mot Vålerenga høsten 2014.

Jon kjenner en enorm nervøsitet nå han skal inn spille på Ullevaal stadion. Han tenker at det er helt normalt foran en eliteseriedebut. Han kjenner et vanvittig press fra seg selv. Han er livredd for å gjøre feil. Men Jon aner ingenting om at denne følelsen bare skal bli verre og verre.

Trondheim, april 2015

Lakenet er klissbløt

Etter at Jon får eliteseriedebuten, øyner han muligheter for en plass i startelleveren året etter. Han jobber knallhardt denne oppkjøringen, og spiller seg til fast plass på høyrebacken til Start. Selvtilliten er høy, fotball er gøy og han er i flytsonen.

Så, et par uker før seriestarten borte mot Lillestrøm, skjer det som ikke skal skje. På en trening kjenner han at det napper på baksiden av låret. Han får en lite oppløftende beskjed av fysioterapeuten. Det er strekk, og han er satt ut av spill i opptil fire uker. Sesongåpningen han hadde sett sånn frem til, ryker.

Når opptreningen etter skaden starter, kjenner Jon en følelse han ikke har kjent før. Han føler seg plutselig ikke god nok. Han er usikker på seg selv. Og han er livredd for å gjøre feil. Frykten for å feile er blitt mye større enn gleden over å lykkes. Denne følelsen topper seg når Jon får beskjed om at han skal starte borte mot Rosenborg, bare noen uker etter at han er erklært skadefri.

Jon ligger på et hotellrom i Trondheim. Klokken er mye, men han får ikke sove. Dette er også første gang Jon deler følelsene han har kjent på de siste ukene. Denne kvelden ringer han kjæresten, og forteller at han ikke har lyst til å spille kampen mot Rosenborg dagen etter. Han gruer seg helt vilt. Det er Start borte mot Rosenborg, Norges største lag. På mektige Lerkendal. Foran over 14.000 tilskuere. Det er hovedkamp på TV. Er han god nok til dette? Jons tanker går i alle retninger. Han finner ikke roen. Han er så nervøs at han blir uvel. Lakenet han ligger på, er klissbløt. Han er så spent at han kaldsvetter.

Det blir nesten ingen søvn denne natten. Dagen etter består bare av masse venting. Jon vil bare få kampen unnagjort. Like før klokken 20 går Jon og lagkameratene ut på en flott gressmatte for å møte hele Trøndelags fotballstolthet. «Dette er helt vilt», tenker Jon. Så mange tilskuere, så mange kameraer. På mange måter er det krutt. Det er stort, stas og gøy. Men så veksler det raskt over til mer destruktive tanker.

«Nå må du ikke lage straffe». «Nå må du ikke score selvmål». «Du må være riktig plassert». «Du må gjøre riktige valg». Når kampen starter, foregår det en konstant indre dialog i Jon. En dialog som omtrent gjør det uutholdelig å spille fotball.

Jon spiller hele kampen på Starts høyreback, i en kamp som ender med et hederlig 2-3-tap. Det er ingen som kan se på Jon at han sliter. Men under overflaten foregår det et vanvittig kaos. 

Jon forteller at han løy til fysioterapeuten:

Fire av ti

Etter kvalifiseringskampen mot Jerv i november 2015, bestemmer Jon seg for å gi seg som toppidrettsutøver. Han gir først beskjed til Start-ledelsen i januar 2016. Først ringer han Start-direktør Even Brandsdal og ber om et utlån til en annen klubb. Brandsdal forstår ikke helt hva Jon mener, og understreker at de gjerne vil ha ham videre i klubben og at han har gode muligheter for spilletid. Jon sier at det er et utlån han ønsker. Når han legger på, sitter Jon med en dårlig følelse, og ringer senere opp til Start-direktøren.

– Nei, du. Sorry, jeg skal være helt ærlig med deg. Sannheten er at jeg gir meg. Jeg takler ikke livet som toppidrettsutøver, sier Jon.

Start viser forståelse og respekterer Jons valg. Hovedtreneren prøver å overtale ham til å bli, at de skal klare dette sammen, men Jon har allerede bestemt seg for at nok er nok.

I en stor undersøkelse gjort av den internasjonale spillerorganisasjonen FIFpro i 2015, kom det frem at fire av ti toppspillere i Norge lider av angst eller depresjoner. 119 norske toppspillere, som alle har spilt i en av Norges to øverste divisjoner, deltok anonymt på undersøkelsen, som først ble omtalt av VG. Der ble det kjent at 43,3 prosent av de norske spillerne sliter med angst og depresjoner, mens 23,8 prosent har søvnvansker. Totalt 607 spillere deltok i undersøkelsen på verdensbasis, og 35 prosent svarte at de hadde kjent på følelsen av angst og/eller depresjon de siste fire ukene.

Rune Giske er førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, og underviser blant annet i idrettspsykologi. Giske mener at det er viktig å påpeke at det finnes ulike grader av angst, men er ikke overrasket over at tallene er så høye.

– Disse tallene er ganske representative for resten av befolkningen. Det gjenspeiler at det er mennesker vi har med å gjøre. I fotballen er man i en konstant evalueringssituasjon. Det er noe som kan oppleves som fryktelig vanskelig, sier Giske.

–  Hvorfor tror du tallene er så høye?

– Klubbene har begrenset kompetanse og tid til å takle utfordringene utøverne med angst står overfor. Skal utøverne som sliter med angst få hjelp, må vi ha folk som kan noe om det og som kan gi adekvat trening på det. På samme måte som at en spiller med dårlig skuddfot må trene skudd, må en spiller med angst jobbe med å overkomme dette, sier Giske.

Rune Giske har forsket mye på mentalitet og psykologi i idrett. Han er førsteamanuensis ved UiS. Foto: Mats Haugland.

Stig Arve Sæther er førsteamanuensis i idrettsvitenskap ved NTNU. Han synes ikke det er unaturlig at over 40 prosent av norske toppspillere sliter med angst.

– Det er sterke forventninger og man har mye press på seg som fotballspiller. Man blir evaluert i avisen med karakter eller terningkast én til to ganger i uken. Alle skal mene noe om prestasjonene til spilleren. Det kan være vanskelig for spillerne å forholde seg til, og kanskje spesielt for spillere som er på vei opp og fram. Idrettsverdenen er knalltøff, sier Sæther.

Vanskelig å snakke om 

For Jon ble presset han la på seg selv det verste. Det startet en hel del prosesser i hodet og kroppen hans. Han ble usikker på om han var god nok, og trengte ytre bekreftelser.

Etter kamper oppsøkte han sosiale medier, og søkte opp eget navn på Facebook og Twitter for å se hva folk mente om prestasjonene hans. Jon tror det er tilnærmet umulig for medspillere å merke at en lagkamerat sliter med angst.

– Du skal være en god menneskekjenner for å observere det indre til folk i en fotballgarderobe. Spillerne må selv ta initiativ til å dele. En garderobekultur er dødsbra og kjempesunn, men den er ganske overfladisk. Det er mye humor og glede, men det er lite deling av tankeliv. Naturligvis er det slik fordi mannfolk skal være tøffe og ikke vise svakhetstegn. Det er vanskelig å prate om understrømninger og ting som ikke er så greit, sier Hodnemyr.

– Hvorfor er det så vanskelig å snakke om?

– Det er vanvittig sammensatt, tror jeg. Jeg tror mørketallene vil stige, fordi de unge i dag kjenner mer og mer press. Jeg tror det er en blanding av at trenere og apparat i toppidrett ikke er flinke nok til å grave og bli kjent med menneskene. Relasjon og tillit er også viktig. Økonomi spiller også en stor rolle, fordi det står mye penger på spill i fotballen, sier Jon Hodnemyr. 

– Jeg har erfart at beredskapen for å snakke om ting som er vanskelig, er veldig utfordrende. Det toucher en sfære som mange fotballspillere ikke er vant til å snakke i. Og der tenker jeg at klubbene og gruppene selv må bli mye flinkere til å snakke om disse tingene. Alle kjenner på det, i større eller mindre grad, men ingen tør å lufte det. Jeg tror det vanskelig å snakke om for spillerne nettopp fordi de sliter med det. Det er stigma knyttet til det. Det er et uttrykk for å fortelle at du ikke mestrer noe, og det tror jeg i utgangspunktet er ganske vanskelig for folk, sier Giske.

– Angst assosieres med svakhet. Idretten skal være tøff og macho. Om man står frem med slike følelser og tanker, så tenker nok mange at det indikerer at man ikke er god nok, i stedet for å faktisk forstå at angst og redsel for å feile er helt naturlig når man skal prestere på et høyt nivå, sier Sæther.

Jon Hodnemyr mener det er viktig at både trenere og medspillere blir flinkere til å se mennesket, i stedet for bare fotballspilleren.

– Vi må skape fotballspillere og idrettsutøvere som er forberedt og klar for å stå i det som toppidretten krever, i stedet for å lage et system hvor idrett blir for snilt. For da risikerer man at kvaliteten og nivået blir for lavt. For toppidrett er kynisk, enten man vil eller ei. Det handler om å skape mennesker som preller presset av seg, og ikke bryr seg så mye om hva andre tenker om seg.

– Det er ekstremt mange som drømmer om å bli fotballspiller. Tror du de vet hva det innebærer?

– Nei, de er ikke i nærheten, sier Hodnemyr.

– Var det et sjokk for deg å se hvordan mekanismene i toppidretten fungerte?

– Det var et sjokk for meg å se hvordan mitt indre plutselig kunne ta så av gårde. Hva toppidretten gikk ut på, var jeg forberedt på. Men hvordan det indre i meg responderte på omgivelsene, var jeg ikke klar for i det hele tatt, sier Hodnemyr.